STAFETTPINNEN

Navn? Britt Andersen

Bosted? Trondheim

Har hatt boxer siden: 1980-tallet

Hvorfor boxer? Som barn hadde jeg Springer og Cocker Spaniel. Men så skulle Cockeren ha en kam, og i butikken satt det boxervalper. Da var jeg student, jeg gikk på postkontoret og talte over studielånet, og kjøpte. En brun boxer med sort maske. Boxeren er lettstelt, skjønt ikke mer lettoppdratt. Det er et slit å oppdra en boxer og man resignerer lett overfor det å skulle ha en lydig hund. Så hvorfor boxer, liksom? Det er vel det at det er den artigste rasen, en boxereier er mer opptatt av liv og leven enn av lydighet. Selv har jeg en boxer som gjør skøierstreker, hun løper rundt i hagen med de siste skoinnkjøpene og spiller ball med seg selv, helst med noe i munnen samtidig, en slags kombinasjonslek altså, hun bruker noe i munnen som redskap. Jeg og kjæresten min tror hun er noe så sjeldent som en  intelligent boxer.

Vi leter alltid etter sko og tøfler og ligger ofte på alle fire for å finne en ball under sofaen. Så hvorfor boxer egentlig? Før jeg selv fikk boxer mente jeg at boxereiere manglet estetisk sans. Nå mener jeg det motsatte. Og de er jo så gode og blide. De har deg alltid i øyet. Mange andre raser er mer opptatt av jakt. En boxer er glad i flokken sin; det brune blikket følger deg over alt, boxeren vet alt om deg, men sladrer ikke. Boxeren er veldig lojal. Samtidig er det en livsstil, altså mer enn å bare ha en hund. Boxer er  ganske enkelt sammen med deg. Nå, for eksempel, ligger hunden min og snorker under kontorpulten, jeg kan varme føttene på henne om jeg vil, hun flytter seg ikke.

Hvor mange hunder har du hjemme? Nå har jeg én boxer, men hun har til gjengjeld så mye energi at naboen kaller henne en dobbeltboxer. Han har hatt boxer selv, så han vet hva han snakker om. Så vi fikk mye hund for pengene.

Det var slik at vi hadde en boxertispe, Moa, som begynte å bli eldre og så fant jeg ut at jeg ikke orket å være uten hund, jeg ville ha en overlapp. Det måtte jeg be for hjemme. Det var slitsomt med to, men også veldig artig. Når den gamle døde, var overlappen to og et halvt år, så det ble en skikkelig overlapp. Jeg grudde for at hun skulle sørge, men det gikk bra. Den gamle var temmelig streng, en alfatispe som ble tretten og et halvt år. Hun var tryggheten selv, jeg var redd valpen ville bli utrygg alene men det ble hun heldigvis ikke. Jeg tror det var på tide at hun fikk ta ledelsen hjemme.

Navn og alder: Hunden heter Los og er tre somre gammel, hun er vakker, sterk, glad og fri.

Hvordan er en typisk dag for deg og hundene dine? En typisk dag – det er at hun er med på jobben faktisk. Ikke alle dager, men mange. Det er jo ikke lov, men så lenge det ikke er noen allergikere der, syns alle det veldig trivelig. Boxeren er jo fryktelig sosial og gjør maksimalt ut av hilsinga. Kollegaene blir satt pris på, ikke alle opplever det på jobben. 

Så må jeg også fortelle at det er ganske typisk for oss å gå tur. I helgene går vi ofte på fjellet. Det er alle tiders med en boxer som turkamerat – akkurat passe mye fart. Om vinteren snørekjører vi, da går det unna! Om sommeren er vi på båttur, Los i orange svømmevest, det liker hun. På øytur er det best, da bader hun, hopper uti sammen med oss og spiser matpakke etter badet. Ellers får hun løpe mye fritt, hun raser rundt i store sirkler og kikker opp på oss og viser med hele seg hvor glad hun er.

Trener/konkurrerer dere? Ja, vi har gått på tre dressurkurs, men det skulle ingen tro! På kurset går det veldig bra, men det har liksom ingen overføringsverdi. Men mye av verdien ligger jo i at de treffer andre hunder, og at de får bruke hodet. Så jeg har ikke gitt opp, og Boxerklubben er veldig flinke til å arrangere kurs, jeg skulle gjerne gått igjen.

Deltar dere på utstilling? Ja, en gang i blant, så. Hun ble champion to år gammel og har blitt Årets Trønderboxer to år på rad, så det er jo gøy. Nå lurer vi på om vi skal forsøke å ta det internasjonale championatet. På utstilling ter hun seg veldig bra, som om hun skjønner at det gjelder å ta seg sammen. Merkelig egentlig.

Har du en favoritt boxer (ikke eid av deg)? Ja, jeg har et godt øye til Esset, som er fra Boxerdalen, han er onkel til Los, utrolig elegant, han går som en gud – både kraftig og tung i kroppen og spenstig og lett samtidig. Han har et godt gemytt også. Det er viktig, en boxer skal være vennlig.

Hva er din beste ”boxerhistorie”? Det må vel bli en historie om boxeren Moa  som sørget for at vi fikk en ny bestevenn. Vi var på Lade for å bade, det var veldig varmt, og for en gangs skyld ville hunden ta seg en dukkert. Hun svømte sammen med oss, det så nok morsomt ut, for da kom det en liten jente som ville være med. Hun var opptatt av hund, men moren var allergisk.

Så ba hun om å få navn og telefonnummer etter badet. Det skrev hun så ned i en liten rosa telefonbok. En ukes tid etter ringte hun og spurte om hun kunne komme på besøk. Ja, det var i orden. Siden ble hun en fast gjest i huset, hun kom én ettermiddag i uka, spiste middag med oss, lekte med hundene og var utover kvelden, fra hun var 7 år til nå som hun er fylt 14.

I høst dro hun til USA for å gå på skole, vi savner henne sånn, også Los. Vi er venner for livet, nå snakker vi sammen på Skype, på dataen. Los blir forvirra over å høre stemmen og ikke se henne. Det var Moa som var favoritten, så jeg sa alltid at vi eide henne sammen. Jenta var med til hennes siste stund og har fremdeles bilder og halsbåndet hengende på veggen. 

Hvem gir du stafettpinnen videre til? Det må bli hun som eier Cappucino. Hun er så humoristisk, hun og Cappucino har et humoristisk forhold. Vi gikk på dressurkurs sammen i fjor høst. Vi hadde en kjempegod trener, men alle strøk til appellmerket! Men vi hadde det hyggelig, det er viktig, når man står ute 3 stive timer i strekk, i høstmørket. Jeg syns egentlig at dressurkursene skulle vare toppen to timer. Da ville jeg meldt meg på. Sånn, der fikk jeg sagt det også! Takk for oppfordringen til å formulere meg om mitt hundehold, det er faktisk en svært viktig del av livet. Så tenk deg hvor kjedelig det hadde vært, om det ikke var en boxer!